Hvorfor husmenighet - 4

Temaer i Bibelen som peker mot husmenighet - del 2 av 2.

Et av de store høydepunktene i Det nye testamente, er når Jesus sier i Joh 13:34: "Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.".

Og spennende blir det når Paulus konkretiserer det Jesus sier slik:

Gal 6:2 Bær byrdene for hverandre og oppfyll på den måten Kristi lov. 

Det som gjør dette spennende for meg, er hvordan Paulus for det første forutsetter at hans lesere har kjennskap til Kristi lov, og for det andre tar det som en selvfølge at de troende hadde en type fellesskap som gjorde det mulig å kjenne hverandre så godt at man var kjent med hverandres byrder.

Altså: Typisk for en husmenighet.

Som vi vet pålegger ikke Det nye testamente oss å starte husmenigheter. Men det som burde bekymre oss, er de kvalitetene vi går glipp av på grunn av at vi ikke praktiserer det Jesus og apostlene praktiserte.

Fortsetning følger!

Hvorfor husmenighet - 4

Hvorfor husmenighet? - 3

Hvordan skal menigheten organiseres etter Guds Ord?

Man kan ikke spørre Bibelen om hvordan menigheten skal organiseres i et moderne samfunn, er det mange som hevder.

Jeg er uenig i å sette Bibelen på sidelinjen på denne måten. Hva sier egentlig Bibelen?

I Efeserne 5 sier Paulus:

Underordne dere hverandre i ærefrykt for Kristus!

I en hvilken som helst organisasjon praktiseres underordning som et verktøy for å få organisasjonen til å fungere mest mulig effektivt. Det unike med Bibelen er at vi blir bedt om å underordne oss hverandre. 

Jesus selv sa det på denne måten: Den som vil være stor blant dere skal være alles slave! Paulus  konkretiserer Jesu´ ord slik: underordne dere hverandre i ærefrykt for Kristus. Den verbformen Paulus bruker, modal, indikerer at det er en frivillig, dedikert handling.

Men dette vil jo bare skape kaos, vil de fleste hevde. Men da må man huske på at Bibelen handler om urkirkens husmenigheter, og ikke oldkirkens institusjonelle menigheter. I en hierarkisk, institusjonell menighet, vil kanskje praktiseringen av Paulus formaning skape kaos.

I forhold til dagens instusjonelle menigheter, så vil urkirkens ikke-hierarkiske menigheter være en revolusjon. De færreste kan tenke seg et menighetsliv hvor ikke kirkebygget spiller en hovedrolle, med sin prekestol og sine benkerader, og hvor i stedet gudstjenestelivet leves ut i private hjem uten pastor og en formell leder.

Den ikke-hierarkiske organiseringen av menigheten, er kanskje ikke så fremmed for folk som man kunne anta. Hvor mange av oss er det ikke som samles i ulike vennegrupper, leser fra Bibelen sammen, samtaler om det man leser, og ber for og med hverandre? Og det uten en leder? Alt foregår etter konsensus-prinsippet, som også praktisertes på Bibelens tid.

Mange opplever denne formen for fellesskap som givende. 

Haugianerne kalte det vennesamfunn, et fenomen som i sin tid fikk stor betydning for Norge som nasjon. Noen av oss ønsker denne formen for menighetsliv tilbake!

Hvorfor husmenighet? - 3

Hvorfor husmenighet - 2

Temaer i Bibelen som peker mot husmenighet

 "Der hvor 2 eller tre er samlet i mitt navn, er jeg midt i blant dere".

Dette verset peker tydelig mot husmenighet som konsept. Den absolutt minste samling man kan tenke seg, er 2 personer. Kanskje Jesus legger vekt på det minst tenkelige antallet, for nettopp å oppmuntre til en høy frekvens og fordi man dermed kan samles egentlig hvor som helst. Er man 2 eller tre, gis det mange muligheter.

Legg merke til at Jesus ikke gir en større forsamling noen fortrinn. Jesu´ nærvær er den absolutt største "belønning" som gis for å samles, hvilket betyr at Jesus går "all in" når det gjelder små samlinger.

I våre dager kan et oppmøte på 2 eller tre personer være grunn til avlysning. Men ikke hos Jesus. Tenker man positivt rundt den minst tenkelige samlingen, vil man også selvfølgelig være positiv til større samlinger. Men i prinsippet gir altså større samlinger ikke noe mer.

De første kristne hadde i praksis ikke tilgang til en infrastruktur tilpasset store forsamlinger. Man var henvist til de små samlingene.

La det noen begrensning på evangeliets utbredelse? Ble den eksplosive vekkelsen som startet på Pinsedag, hemmet av at man ikke hadde kirker eller bedehus? Nei!

"42 De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene ...

... og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede."

Man behøver altså ikke å reise et kirkebygg for å oppleve evangeliets framgang. Kanskje til og med kirkebyggene kan være et hinder? Det er i alle fall påfallende at Jesus og apostlene ikke en eneste gang antydet kirkebyggets eventuelt store betydning.

Fortsetning følger!

Hvorfor husmenighet - 2

Hvorfor husmenighet? - 1

Hvorfor husmenighet?

Det korte svaret er at Bibelen handler om husmenigheter, og kun husmenigheter.

Derfor sies det at det ikke er mulig å bruke Bibelen som en håndbok i hvordan organisere en menighet. Til det formålet har vi kun vår sunne fornuft å støtte oss til.

Det er riktig at det kan være vanskelig å bruke Bibelen som en håndbok i hvordan organisere en menighet. Årsaken til det er at urkristendommens husmenigheter, som Bibelen beskriver, har lite å gjøre med våre tradisjonelle menigheter.

Jeg skal forsøke å forklare hvorfor det er slik. Om du er interessert i temaet, bør du helst være litt tålmodig, fordi dette er et stort tema, hvor det i utgangspunktet er mye tåkelegging. Jeg kommer derfor til å bruke en del plass for å kunne gå inn i detaljer.

Kirkehistorisk finnes det en åpenbar diskontinuitet mellom Bibelens, det vil si apostlenes, lære om og beskrivelse av menigheten mot den type menighet vi finner i oldkirken, som avløste urkirken rundt år 100 e. Kr.

Hva skiller urkirkens menigheter fra oldkirkens? Kort sagt: Hierarkiet. Det kirkelige hierarkiet ble innført av kirkefaderen Ignatius av Antiokia ca. år 110 e. Kr.

Det er umulig å forestille seg en organisasjon, et foretak eller en kirke uten hierarki. En hvilken som helst institusjon har et lederskap med ulike funksjoner og titler. Derfor er det vanskelig å ta på alvor oss som hevder at en bibelsk menighet ikke skal ha et hierarki. Men den som tar påstanden på alvor og leser Bibelen i lys av den, får seg noen krevende, men også interessante aha-opplevelser.

Man vil oppleve at store deler av Bibelen henger sammen på en ny måte. Jeg skal selvfølgelig i fortsettelsen forsøke å gi noen eksempler og smakebiter på dette.

Den dag i dag er det den oldkirkelige modellen som dominerer. Det er en ganske enkel, klassisk, hierarkisk modell slik vi alle kjenner den.

Men det er altså ikke slik Jesus og apostlene praktiserte menighetslivet. Hva er forskjellen?

Det finnes en presis term på den oldkirkelige kirke-modellen: Den er institusjonell. Kirken, slik den har vært praktisert etter år 100 e. Kr., har vært den institusjonelle kirken.

Vi er alle kjent med oldkirkens menighetsliv, nettopp fordi alle menigheter praktiserer det på samme måte den dag i dag. 

Hvorfor husmenighet? - 1

Corona-gudstjenester med nærhet

Corona-viruset har representert store utfordringer for mange menigheter. Så store at mange har ikke hatt gudstjeneste på flere måneder - en situasjon som mangler historisk sidestykke.

På et stadium så det ut til at en «quick fix» var digitalisering. Det vil si videosendte gudstjenester via internett. En løsning som viste seg både enkel og billig å sette ut i livet med de muligheter dagens teknologi gir og den kompetanse de yngre generasjoner besitter.

Men begeistringen over digitaliseringen falmet ganske raskt. Å sitte mer eller mindre ensom med sin PC og høre på en preken, var ikke hva folk forventet av menighetslivet.

I dette problemet som i så mange andre ligger kanskje løsningen i «det enkle». Som i «det enkle er ofte det beste»: Nemlig våre hjem.

Mange menigheter har etablert cellegrupper/småfellesskap/husgrupper, etc. Kjært barn har mange navn. Disse gruppene er som regel ikke større enn at de ikke rammes av Corona-restriksjonene. Ordinært bruker man å samles én gang i måneden. 

Men hvorfor ikke øke møtefrekvensen for disse gruppene i folks hjem til hver uke? Og hvorfor ikke legge disse samlingene til vanlig gudstjenestetid? Og hvorfor ikke etablere et samspill mellom disse samlingene og den digitale løsningen?

Hvorfor er dette så fremmed, når våre forbilder i Det nye testamente ikke hadde annen løsning enn å bruke sine hjem for samlinger? Og som vi vet, menighetene blomstret under disse enkle forhold.

For de som finner løsningen attraktiv, er jeg sikker på at både fantasi og forsiktighet i forhold til smitte og opplegg, vil kunne gi mange en helt ny og positiv opplevelse av gudstjenesten. Ut fra min personlige erfaring med kirkelige samlinger i mindre grupper, vil jeg anbefale at man i denne form for gudstjeneste legger vekt på dialog framfor monolog.

Og kanskje noen vil finne det ønskelig å spise middag sammen etter gudstjenesten? Og kanskje en frisk friluftsaktivitet deretter? Mulighetene for en fornyelse av gudstjenesteliv, felleskap og vennskap er ubegrensede!

Lykke til med å bruke Corona-utfordringene til å skape gudstjenester i en ny dimensjon!

(Denne posten ble publisert i Korsets Seier og på Verdidebatt høsten 2020).

Corona-gudstjenester med nærhet

Vedlikehold

For første gang på en stund har jeg gått igjennom listen med verdier i høyrespalten, og det med en viss spenninbg: Er disse verdiene fortsatt aktuelle for meg?

Jeg finner det å nærme seg Bibelen på jakt etter "verdier", som både nyttig og spennende. Skriften er full av "progressive" idéer, som venter på å bli realisert i de kristne fellesskapene. 

Reformasjonen er ikke slutt. Bibelen har fortsatt et gigantisk, reformatorisk potensiale. 

Jeg har valgt å sette mine verdier opp i en slags tese/antitese struktur. Det kan virke polemisk, men jeg innbiller meg at det også bidrar til å definere mine verdier skarpere.

Resultatet av min evaluering, er at listen er blitt noe kortere. Jeg vil komme tilbake med forsøk på en begrunnelse for de "nye" verdiene.

Det er spennende å lese Bibelen med tanke på å definere bibelske verdier!

Vedlikehold

Evangelisering - i en tid som denne

Sjelevinner var et sentralt begrep i min ungdoms pinsemenighet. Å være en sjelevinner var på mange måter hensikten med å være en kristen. Derfor var det også mange aktiviteter som hadde det som formål:

- Friluftsmøter (med mikrofon, høyttaler og 50 meter avstand til tilhørerne)

- Husbesøk (slik Jehovas vitner fortsatt gjør)

- Gå på gata med traktater (er det noen som vet hva traktater er?)

- Gå på gata og «vitne»

I våre dager gjør man det på andre måter, eksempelvis:

- Tilby gratis vafler og kaffe sent på kvelden/på natta

- Be for folk på gata (uansett hvilke behov de måtte ha)

Å fortelle om sin tro til sine nærmeste, det vil si familiemedlemmer, skolevenner, arbeidskamerater, etc. er en tidløs aktivitet som jevnt og trutt gir resultater.

Men det er mye som tyder på at kristendommen er på vikende front i vårt land. Slik jeg ser det, er det flere typer statistikk som er interessant her:

- Antallet som har en kristen tro

- Antallet som er aktiv i et kristent fellesskap

- Antallet som tar avstand fra kristen tro

Den siste typen vil jeg komme tilbake til i en annen post.

Mitt anslag, basert på interesse for temaet over mange år, er at ca. 5 % nordmenn deltar aktivt i et kristent fellesskap og er jevnlige gudstjenestedeltagere. Det tilsvarer 250.000 av befolkningen. Antageligvis er dette litt for optimistisk.

Dette skal sammenlignes med undersøkelser som viser at ca. 20 % nordmenn har en kristen tro, altså 1 mill. mennesker.

Så kommer et opplagt spørsmål: Hvorfor klarer ikke kristne menigheter å fange opp de som tror?

Mitt svar på dette, er at kristne menigheter er ekskluderende. De er ikke i tilstrekkelig grad inkluderende.

Fordi det handler blant annet om vennskap. Her er de kristne ofte sosialt «mettede». Man har ikke «sosial kapasitet» til å inkludere flere.

I tillegg til mine i prinsippet ukentlige husmenighetsaktiviteter, er min kone og jeg deltagere i cellegrupper og vennegrupper med kristne deltagere, som samles én gang i måneden eller sjeldnere. Mens vår husmenighet er uttalt åpen for nye deltagere, er det et ikke-tema i de øvrige gruppene vi deltar i. I stedet velger man å nyte tryggheten i en gruppe hvor alle kjenner alle. Å inkludere nye vil medføre «stress» som ingen i praksis ønsker.

Hvorfor har ikke kristne en inkluderende mentalitet?

Tradisjonelt har veien inn i menighetsfellesskapet vært gjennom samlingene i kirken. Der er alle velkommen, som det står i annonsene. Men hvorfor ikke bruke husgruppene som en inngangsdør til menighetene?

Jeg tror at det kommer av en grunnleggende skepsis som Kirken har hatt helt siden oldkirken forbød husmenighetene. Den sentrale kirkemakten har alltid hatt mistro til hva folk finner på når de samles i grupper. Man er redd for å miste kontrollen. Derfor, det som foregår i husgruppene, skjer på sparebluss.

Det er 750.000 nordmenn som er troende og uten menighetsfellesskap. Menighetene burde henvende seg til dem. Samtidig som man må innse at tersklene inn til kirkene for mange er altfor høye. 

Så da blir spørsmålet, hvordan senke tersklene?

Hva med å gi husgruppene i oppdrag å vokse? Første forutsetning da måtte være og gi dem frihet til å øke sin aktivitet. Jeg tror for eksempel at det ikke holder å samles kun én gang i måneden eller sjeldnere om man vil utvikle bærekraftige fellesskap. Dersom noen skulle ønske å samles én gang i uken, vil det kunne ha som konsekvens at oppslutningen om de sentrale aktivitetene vil bli mindre. 

Men kan det ikke være verdt det?

Set my people free!

Evangelisering - i en tid som denne